Vi vet alle at vi er født til denne verden og at vi en gang skal dø.  I alminnelighet er det ikke noe man går og tenker over, men av og til dukker tanken opp, ikke minst når man opplever andres død, spesielt når det dreier seg om mennesker man har holdt av og vil savne i den daglige tilværelse. Oftest er det med angst og sorg mennesker da tenker på døden. Tanken på utslettelse og kanskje også tanken på eventuelt å skulle stå til regnskap for handlinger i ens liv som man forlengst har angret, medvirker til å gjøre tanken på døden mørk og trist og ubehagelig.

Foredrag av Martinus, avholdt i Instituttets foredragssal torsdag, den 10. februar 1955.

Hva er et verdensbilde? Det er et overblikk over de grunnprinsipper som hele naturen, de levende vesener samt stjernenes og melkeveienes reaksjoner og baner hviler på. Men hvordan skal et menneske, slik en liten mikrobe, likevel bli i stand til å få et slikt overblikk? Verdensaltet eller universet har jo verken begynnelse eller ende. Det er således uendelig i sin utstrekning. Hvordan skal man komme til bunns i noe som er bunnløst? Å påstå at man har et overblikk over verdensaltet, kan da kun fanatikere gjøre. Ja, slik lyder vel den alminnelige moderne oppfattelse, og kanskje særlig fra selve den materialistiske vitenskapens side.

Fra et foredrag i Klint torsdag 5. juli 1945. Først publisert i Kosmos nr. 3-7/1975. Redigert av Martinus. Del 1 av 2.

Fra et foredrag holdt av Martinus på Martinius Institutt søndag 14. desember 1952. Inge Laug har nedtegnet foredraget på grunnlag av en stenografisk opptegnelse, og notatene er redigert av Mogens Møller. Redigeringen er godkjent av Martinus. Først publisert i Kontaktbrev nr. 10, 1958. Artikkel-ID: M0140.