Den ytre og indre opplevelsen av livet

Vi har tidligere hørt om den ytre manifestasjonen av det høyeste ild, dens skapelse og regulering av det levende vesens kjønnsstadium gjennom mange forskjellige stadier i kretsløpet, ja, hele den ytre åpenbaringen av livets manifestasjon. Men den ytre manifestasjonen og opplevelsen av livet eller tilværelsen er ikke den fullstendige eller komplette analysen av tilværelsen.

Så lenge tilværelsen eller livet bare tar form som en opplevelse av ytre manifestasjoner, har man ennå ikke blitt ett med livet, som betyr ett med andre levende vesener, ett med Faderen, ett med sannheten. Den nevnte ytre opplevelsen er selvfølgelig helt uunnværlig, da den markerer begynnelsen på en annen opplevelse, som er dens motsats, nemlig den indre opplevelsen av livet eller tilværelsen. Siden denne «indre opplevelsen» langt overstråler den ytre opplevelsen i guddommelig velvære, er det denne opplevelsen som i virkeligheten er den primære, mens den ytre opplevelsen i forhold til den bare kan være sekundær. All sansning er altså basert på disse to formene for opplevelser: en «ytre» og en «indre» erfaring. Forskjellen mellom disse to opplevelsene kjennetegnes av at mens den «ytre opplevelsen» i sin rene form er kulminasjonen av mental kulde, som dreper, ødelegger eller saboterer livserfaringen, er den «indre opplevelsen» i ren form kulminasjonen av skapelsen av livets blomstring eller det høyeste uttrykk for guddommelig velvære, en strålende strøm av en uatskillelig, ja, udelelig samvær eller enhet med alle andre levende vesener. Den indre fornemmelsen av livet smelter vesener sammen til en ubrytelig enhet, gjør dem til samme kjøtt og blod, mens den ytre opplevelsen skiller levende vesener, gjør dem forskjellige fra hverandre, fremmede og mer eller mindre fiendtlige vesener. Den ytre opplevelsen av livet skaper dermed antipati mot medmennesker og får en til å ønske å være den allmektige, enerådende diktatoren og dermed undertrykkeren av alt og alle, mens den indre opplevelsen gjør det til den største glede å være alles trofaste og inderligste tjener. Hele opplevelsen av livet fremstår dermed for oss her i disse to konsentrerte ytterpunktene i et nøtteskall. Den høyeste livsfornemmelsen, og dermed den lykkeligste, er følelsen av samhørighet med andre vesener, en følelse som bare eksisterer som kjærlighet, og det motsatte av dette er følelsen av separasjon og dermed antipati og misunnelse overfor andre vesener som deltar i eller har del i de gode tingene i livet, kjent som «hat». Kjærlighet er dermed livets høydepunkt, mens hat er dets lavpunkt. Kjærlighet er kontrasten til lys, mens hat er kontrasten til mørke.