Det sier seg selv at et angrepsvesen også i noen grad har en forsvarsmentalitet. Alle normale vesener er alltid utstyrt med de forsvarsegenskapene som er nødvendige for å overleve. Men dette hindrer selvfølgelig ikke at angrepsmentaliteten blir dominerende på et bestemt stadium i utviklingen eller kretsløpet. Gradvis blir imidlertid forsvarsmentaliteten mer og mer trent, slik at den ikke bare utgjør det som er nødvendig for selvbevaring, men også utgjør et overskudd som får vesenet til å føle trang eller ønske om å forsvare andre. Det tåler ikke noe som det anser som urettferdighet. Det ønsker å forsvare de svake som ikke kan forsvare seg selv. Det hopper i vannet for å redde en druknende person fra døden, eller den løper inn i et brennende hus for å redde vesener eller ting fra å bli ødelagt av flammene, selv om det innebærer fare for eget liv. Det slutter seg til frihetskamper og motstandsbevegelser mot fremrykkende herskere eller vesener som har til hensikt å slavebinde andre. Faktisk kan dets forsvarsmentalitet være så dominerende at det ser bort fra dødsfaren og risikerer livet for andre. I virkeligheten er imidlertid denne mentale tilstanden større og mer fullkommen enn angrepsmentaliteten. Det kan heller ikke benektes at det å forsvare svake og hjelpeløse vesener mot sterke og livsfarlige medvesener som forfølger dem, er et uttrykk for et høyere kulturelt nivå enn å angripe, ødelegge og tilintetgjøre andre vesener og deres liv og velferd. Ellers måtte myndigheten eller politistyrker i siviliserte stater betraktes som banditt institusjoner. Og det er uten tvil det siste en slik institusjon bør være. Den er tross alt ment å være en beskyttelse mot all bandittvirksomhet eller såkalte forbrytelser.
En slik institusjon må selvfølgelig under ingen omstendigheter være basert på en angrepsmentalitet. Det er riktig at politiet må gjennomføre razziaer, arrestere mistenkte, arrestere smuglere, svartebørshandlere, ranere eller andre som bryter statens eller samfunnets lover, og at det svært ofte, og i særlig vanskelige og ondsinnede tilfeller må overraske de aktuelle personene og bruke væpnet makt for å foreta disse arrestasjonene, som dermed får karakter av et overfall eller angrep, men et slikt angrep kan i realiteten ikke være et angrep. Det er, eller bør i det minste være, bare en detalj i samfunnets forsvar mot lovbrytere eller kriminelle. En slik arrestasjon er ikke en personlig hevnaksjon; det er ikke et privat oppgjør mellom politibetjentene og de arresterte. Hvis de arresterte ikke selv var bevæpnet og farlige for politiet, men var villige til å ta ansvar for sine handlinger, ville en arrestasjon med væpnet makt være helt uaktuelt eller ganske overflødig. Politiets væpnede angrep i form av arrestasjon skiller seg dermed fra et vanlig angrep ved at det er et angrep på samfunnets fiender. Men samfunnets fiender eller antisosiale vesener er vesener som undergraver og skader det normale livet i det aktuelle samfunnet. Dets mentale helse er dermed i fare. De antisosiale vesenene er en sykdom i samfunnets kropp som ville ødelegge dets normale liv fullstendig og gjøre det til en mental kreftsvulst hvis det ikke var for politiet og rettssystemet. Politiets inngripen mot denne kreftsvulsten er utvilsomt et angrep på de antisosiale individene eller fredsforstyrrerne, men det er først og fremst et livreddende forsvar av samfunnets mentale helse; det er en beskyttelse av medmenneskenes liv og eiendom. Det er ment som en håndhevelse av rettferdighet. Det er nødverge, som ville være helt overflødig hvis de aktuelle individene med sin antisosiale eller kriminelle atferd ikke selv utløste den absolutte nødvendigheten av dens eksistens.
Martinus senter Oslo
