Det finnes et høyere nivå enn ren egoisme

Hvordan viser denne høyere naturen seg i det levende vesenets mentalitet? Den viser seg ved at det aktuelle vesenet begynner å vise en evne til å føle ubehaget som andre vesener opplever, noe som er helt umulig for det tidligere kulminerende angrepsvesenet. Dette vesenet har bare sansen til å oppfatte ubehaget som utløses i sin egen mentalitet og organisme. Det er derfor det kan leve så hensynsløst på bekostning av andre vesener. Ja, det vet selvfølgelig teoretisk sett at lemlestelsen eller lidelsen det påfører andre vesener, oppleves av dem som smerte og lidelse, og det er derfor det noen ganger til og med kan bruke denne kunnskapen som grunnlag for hevn eller tilfredsstillelse av sine egoistiske ønsker. Men det har ingen dypere sjelelig fornemmelse av hvor «ond» eller ubehagelig lidelsen kan være for den den er ment for. Dette er tydelig fordi det kan få seg til å påføre andre vesener den nevnte smerten eller lidelsen. Siden det også finnes andre vesener som absolutt ikke kan få seg til å påføre andre vesener den nevnte smerten og lidelsen, ser vi dermed en forskjell i vesenenes sanseinnstilling til omgivelsene. Det eksisterer derfor en forskjell i denne evnen til å påføre smerte. Vesenene er altså ikke alle i stand til å påføre sin neste samme lidelse og smerte. Her befinner de seg på svært forskjellige stadier. Noen vesener er svært hevngjerrige, kalde og hjerteløse overfor sin neste, mens andre i større eller mindre grad heller vil lide selv enn at andre skal lide. Det blir dermed en kjensgjerning at det finnes et enda høyere nivå enn det rent egoistiske.

Men hvordan oppstod dette høyere stadiet? Hva er denne evnen som gjør at vesener foretrekker å lide selv fremfor å påføre andre lidelse? Og betyr ikke denne evnen undergang for det aktuelle vesenet? I sin ytterste konsekvens fører den til kulminasjonen av det motsatte av egoistens manifestasjonsform. Mens egoisten i ytterste konsekvenser hensynsløst ofrer andres liv for å redde sitt eget, vil det uselviske vesenet heller ofre sitt eget liv enn andres, hvis det betyr å frigjøre andre fra ulykke og lidelse. Vi står dermed overfor to særskilte typer vesener. Det sistnevnte viser seg urokkelig å være det høyest utviklede, da det utvilsomt er det siste og utgjør den idealtypen, som er det store fremtidige målet for all samtidens høye idealisme og moral, Mens den andre typen hovedsakelig representerer underverdenen i samfunnet eller de antisosiale elementene bak murene i fengsler eller straffeanstalter. Høydepunktet for slike vesener egoisme som allment anerkjent idealisme er et for lengst forbi stadium i historien til jordisk menneskehet, som i dag bare utgjør en myte om fortidens barbarisme og hedensk tilbedelse og slaveri eller brutal underkastelse til den sterkestes makt, og hvor begrepet rettferdighet fortsatt var noe utenkelig, utover alt innenfor den mentale horisonten. Utviklingen eller verdensplanen har dermed vist her at den har et helt annet mål for levende vesener enn bare å gjøre dem til kulminerende egoister, til rene dyriske vesener som bare lever for sine egne absolutte interesser.