Men når disse vesenene ikke har noen sanser eller evner som gjør at de kan føle medfølelse for andre vesener, og spesielt ikke for de vesener som er deres ofre, kan deres handlinger umulig være «syndige». Det faktum at det ikke er syndig blir tydelig av den omstendighet at disse dyrene måtte dø hvis de hadde slik medfølelse og ikke kunne få seg til å drepe. I sin nåværende form er det en livsbetingelse for disse vesenene at de tilfredsstiller sin sult med kjøtt eller animalsk mat. Det femte budet, «Du skal ikke drepe», kan derfor ikke ha noen betydning her, for hvis vesenet adlød dette budet, ville det bety at det drepte seg selv. Og å drepe seg selv er som vi vet også et brudd på det femte budet. Vi står dermed overfor det kulminerende eller totale angrepsvesenet. Det lever dermed i en bevissthetssfære hvor drap er en livsbetingelse. Dette betyr at livet her oppfylles gjennom drap. Man befinner seg helt utenfor den mentale sfæren hvor moralske lover læres som nestekjærlighet. Ved å observere dyrenes liv ser vi en verden hvor oppfyllelsen av det som læres mennesker som livsviktig moral, ville være ren gift, ja, det ville være helvete hvis det ble praktisert. Vi ser imidlertid en viss form for medfølelse i dyrenes seksualliv og i deres forhold til avkommet, som kommer til uttrykk i beskyttelsen av ektefellen og avkommet og samhold i selvoppholdelsesdriften.
Når det gjelder medfølelse på andre områder, er dyret helt immun i sin mest ville og rovdyraktige natur. Det lever i kontakt med sin naturs lover. Av natur kan det ikke synde og har derfor ingenting å angre på eller beklage seg for. Angrep, krig, mord og drap er en del av hverdagen og velværet for dette vesenet. Det representerer krigeren i den renkulturen som er i kontakt med Guds vilje.
Martinus senter Oslo
