Den som ser ut til å stå...

Forskjellen mellom forsvareren og angriperen er altså ganske enkelt at det er angriperen som er opphavet til hele kampsituasjonen, mens forsvareren bare er et medium for de samme kreftene. Men dette utelukker selvfølgelig ikke muligheten for at angriperens krefter kan være så voldsomme at de ikke bare utløser beskyttelses- eller forsvarsenergier hos forsvareren, noe som betyr at de vender angrepsenergiene tilbake mot opphavet, men at de også kan utløse angrepsenergier hos forsvareren. Hen føler da ikke bare trang til å beskytte seg selv og sin eiendom, men også en større eller mindre ubehersket trang til å ta hevn. I en slik situasjon er forsvareren ikke lenger en forsvarer i ren forstand, men har også blitt noe av en angriper. Dette vil igjen utløse frigjøring av forsvarsenergier hos den tidligere angriperen. Hen vil da prøve å vende disse energiene tilbake mot kilden. Og nå er en total krig i gang, uten annen mulighet for avslutning enn at den svakere parten overgir seg. En slik situasjon kjennetegnes ved at forsvareren har brukt langt mer forsvarsenergi enn det som var nødvendig for å beskytte sine rettigheter eller eiendom. Den overskytende forsvarsenergien er dermed urokkelig angrepsenergi. Her vil det derfor være nyttig å ta verdensfrelserens ord til seg: «Den som tror han står, må passe seg så han ikke faller». Disse ordene betyr egentlig det samme som: «Pass på at den som tror hen har rett, den som tror hen er en forsvarer, ikke i virkeligheten er en angriper». Jordisk rettferdighet slutter der forsvarsenergi er kamuflert angrepsenergi. Denne kamuflerte angrepsenergien er igjen det samme som hevn. Hevn kan derfor aldri være identisk med jordisk rettferdighet, men er tvert imot utelukkende kimen til krig. I sin kulminasjon vil den være et angrep på nestens liv, helse og eiendom og er dermed utelukkende angrepsenergi.