Livet har derfor et mye høyere og vakrere ideal enn bare å gjøre vesener til stabile forsvarere, dyktige frihetskjempere i et invadert land. Det vil gjøre alle vesener til stabile tilgivere av sin neste. Det er denne tilgivende psyken som er den tredje mentale enheten og som nå begynner å bli det høyeste idealet i den høyeste intellektuelle sfæren av den jordmenneskelige mentaliteten. Hvis dette ikke var tilfelle, hva ville da være nytten av de nedarvede religiøse kjerneidealene og åpenbaringen av verdensforløserens væremåte som en historisk kjensgjerning? Er det ikke denne tredje mentalitetsenheten som er ekte kristendom? Og er det ikke nettopp den krigsopprettholdende moralen til forsvars- og angrepsmentaliteten, «synd for synd», som er ekte hedenskap? Hvorfor er det ikke denne hedenskapen som prester har forkynt i nesten tjue århundrer som det verdensfrelsende idealet for menneskeheten? Hvorfor er det ikke den samme lovfestede «syndemoralen» som tusenvis av statsautoriserte prester har forkynt fra prekestolene i tusenvis av like autoriserte kirker gjennom århundrene? Hvorfor har millioner på millioner av barn, generasjon etter generasjon, måttet lære seg utenat passasjer som disse: «Den som dreper med sverdet, skal omkomme ved sverdet», «Vend det andre kinnet til når du blir slått på det venstre», «Hevn dere ikke selv, mine kjære, jeg skal gjengjelde, sier Herren, hærskarenes Gud» og mange flere? Hvordan kunne en så enorm åndelig kraft eller ny mental oppfatning finne gjenklang hos millioner av sjeler i en verden som allerede hadde hundretusenvis av år med moralsk grunnlag i form av loven om «synd for synd», som senere i Det gamle testamentet ble formulert som Moseloven?
Martinus senter Oslo
