Mens idealene til verdensforløseren var hans eget liv, hans egne tanker, hans egne ord og væremåte, er idealene til den moderne politikeren fremdeles overveiende teoretiske, og svært ofte bare et ønske som han håper ikke bare å oppfylle selv, men også å få sine medmennesker til å oppfylle. I virkeligheten vil denne moderne humanistiske politikken bare være en inspirasjon for vesener med samme ånd som var inspirasjonen og grunnlaget for verdensfrelserens væremåte. Vi kommer derfor ikke utenom denne ånden. Etter hvert som denne ånden bekjemper vesenenes angreps- og forsvarsmentalitet i form av en stadig mer humanistisk politikk, skjer det en tilsvarende mental forvandling av disse vesener i favør av denne humanismen. Denne forvandlede tilstanden til vesener er dermed en begynnende tredje mentale tilstand, en ny måte å tenke på, en ny moral. Mens vesenenes angrepsmentalitet er tilfredsstillelse av egoistiske begjær på bekostning av andre levende vesener, selv om det koster dem livet og funksjonsevnen hvis det anses nødvendig, og forsvarsmentaliteten er basert på et mediumskap for å slå tilbake angrepsenergiene fra sin neste, er den tredje mentale tilstanden derimot en slags immunitet mot energier av brutalitet eller vold, enten disse er av åpenbar fysisk, kroppslig natur, eller om de er av åndelig natur i form av løgner, bedrag eller alle slags uærlighet eller kamuflert hensynsløshet.
Den tredje mentale tilstanden fremstår dermed på sitt høyeste som en tilstand som gjør det umulig for vesenet å begjære livets gleder på bekostning av andre, hvilket begjær selvfølgelig er den utløsende årsaken til angrepsmentaliteten. Den tredje mentale tilstanden hindrer dermed vesenet i å bli et angrepsvesen. Men siden den også eliminerer vesenets mediumitet for å reflektere tilbake angrepsenergier, som selvfølgelig er grunnlaget for ethvert forsvar, er et vesen som er fullstendig oppfylt av den tredje mentale tilstanden, helt avskåret fra å kunne være et forsvarsvesen som bruker dødelige fysiske eller mentale våpen. Det vil heller lide eller dø selv enn på noen måte være skyldig i sin nestes lidelse og død. Ja, har vi ikke her det fullkomne mennesket som, i likhet med Kristus, heller vil la seg korsfeste enn å forsvare seg med positiv drepende motstand? Sa han ikke til sin disippel Peter: «Legg sverdet tilbake på sin plass, for alle som tar til sverd, skal omkomme ved sverd»? - Ropte han ut sin uskyld da Pilatus førte ham frem for folket, kronet med tornekrone, avkledd og blødende?
Ser vi ikke i det foregående hvor umulig det ville være for et slikt vesen, gjennomsyret av den tredje mentale tilstanden, å være fylt av andre tanker enn nettopp disse: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør»? Ser vi ikke her den tredje mentale tilstanden som en umåtelig overvinnelse av livets vanskeligheter, den totale seieren over ånd og materie? Ser vi ikke her nettopp «mennesket i Guds bilde»?
Martinus senter Oslo
