Hva er det som får jordmenneskene til å reagere kontrært mot hverandre? Hva er det som gjør at et menneske blir et angrepsvesen, og hva et som gjør at det blir et forsvarsvesen? For å forstå dette må man lære å forstå at det finnes en lov bak alle fenomener, som gjør at muligheten for bevisst skapelse oppstår. Denne muligheten gjelder både skapelsen av ens egen skjebne og skapelsen av rent materielle fysiske ting. Det er denne loven som forårsaker årsak og virkning. Vi kan selvfølgelig ikke gi en uttømmende forklaring på denne loven her, derfor vil vi bare si at hver eneste handling, uansett hvor liten den er, uunngåelig forårsaker en virkning, som igjen ikke kan eksistere uten å forårsake en ny virkning, og så videre. I tilfelle et angrep vil dette altså være en årsak som er satt i gang. Denne vil uunngåelig føre til en virkning. Hvis man skriver med svart kritt, blir bokstavene svarte, akkurat som de nødvendigvis blir hvite hvis man skriver med hvitt kritt. Hvis vi varmer opp en kjele med vann, blir vannet varmt, mens det blir kaldt hvis vi tilsetter is i det samme vannet. Det er altså umulig å forårsake en bevegelse, en frigjøring av energi, uten at det skaper en tilsvarende virkning. Og det er av slike årsaker og virkninger at hele livet til et levende vesen består. Det er bare en stor kjede av årsak og virkning.
Så lenge årsak og virkning er av fysisk natur, er de tilgjengelige for det jevne jordiske mennesket. Men siden det finnes et mangfold av virkninger som jordmennesket er fullstendig ute av stand til å se den opprinnelige årsaken til, fordi den ikke er av rent fysisk natur og derfor ikke direkte tilgjengelig for fysisk sansning, er den dypere naturen til slike virkninger, mentalt sett, bare mystikk for det nevnte vesenet. Slik mystikk utgjør blant annet selve skjebnen til vesener. Og i mange situasjoner har det ordinære, ikke-religiøse jordiske mennesket ingen annen forklaring på tilblivelsen av sin spesielle skjebne enn tilfeldighet. De tror derfor at når et menneske blir offer for en stor ulykke eller er gjenstand for en særlig lykkelig skjebne, er det bare tilfeldigheter. De tror at den store lotterigevinsten like gjerne kunne ha gått til en annen enn den som vant den, og at det derfor er helt tilfeldig hvem som får alle de gode tingene i livet eller alle vanskelighetene.
Det sier seg selv at slike vesener må være spesielt innstilt på maktprinsippet eller den sterkestes rett. Hvilken annen oppfatning kunne være en naturlig eller fornuftig måte å leve på i en slik situasjon? Når alt er tilfeldig, blir det aller viktigste å bruke alle tilgjengelige midler for å skaffe seg så mange goder og fordeler som mulig, så raskt som mulig. Brutal overlegen makt og styrke er det eneste middelet for å oppnå en tålelig tilstand for dem som ikke er begunstiget av tilfeldighetene. At en slik mental holdning ville gi opphav til den spesifikke psyken til angrepsvesener, er derfor åpenbart her som en selvfølge. Men at denne holdningen til livet likevel ikke var den endelige eller helt fullkomne løsningen på skjebnens problem, ble tydelig gjennom den kjensgjerningen at disse vesener til slutt ble hjemsøkt av så voldsom motstand at de til slutt måtte underkaste seg og overgi makten til seierherren, og deretter være prisgitt dennes nåde. Med andre ord endte de opp med å oppleve nøyaktig den samme skjebnen som de selv hadde påført andre for å opprettholde sin egen makt. Den skjebnen de selv hadde påført andre vesener, kom tilbake til dem. Dette betydde selvfølgelig ikke alltid at den kom tilbake i samme liv. Dens fravær kunne noen ganger strekke seg over flere liv eller inkarnasjoner, hvor vesenet da levde høyt på sine seire og angrep på andre vesener. Men til slutt kom det tilbake. Er det ikke nettopp denne gjentagende skjebnen som har rammet alle de seirende statene i fortiden? Hvor er de store imperiene fra fortiden: Babylon, Assyria, Media, Persia og Romerriket? Har ikke alle måttet vike for den samme seirende makten som var grunnlaget for deres egen storhetstid? Og har vi ikke nettopp sett en blokk av moderne nasjoner basert på den samme brutale maktfordelen bli slått ned som ofre for de samme geniale drapsvåpnene og ødeleggende militære utstyret, den samme fremrykkende makten som den selv ville ha erobret hele kloden med og gjort seg selv til herrefolket i en verden av slaver? – Ja, har ikke alle de lidelsene den påførte andre nasjoner, stater og folk bokstavelig talt kommet tilbake til sine egne territorier, stater og folk? – Har noen noen gang sett slike skjebnekrefter ikke komme tilbake? Hvor i verdenshistorien finnes det eksempler på skjebnen der gjengjeldelsen ikke kom tilbake når tiden var inne? Har ikke de som drepte med sverdet selv omkommet ved sverdet? – Ja, selv i land hvor dødsstraff opprinnelig ble avskaffet, roper folk i dag på hevn, straff og død for den beseirede fienden og mener at dette er rettferdighet.
Martinus senter Oslo
