Denne mørke mentale sfæren som beskrives her, er altså kilden til all aggressiv mentalitet og dermed kilden til all krig i verden, både mellom stater og mellom individer. Det er denne mentale sfæren som fremstår under begrepet «ondskap». Mens denne mentale formen er helt naturlig hos dyr, er den ond for jordiske mennesker og hindrer deres utvikling til å bli «mennesker».
Men i tillegg til disse tidligere nevnte vesenene, finnes det også en annen kategori vesener, nemlig de vesener som ikke kan få seg til å skade sin neste. Disse vesenene er dermed på et mer avansert stadium av mental utvikling enn de førstnevnte vesenene. De har utviklet sin evne til medfølelse. De er i stand til å føle empati med sin neste. Hens lidelse, hens bekymringer og sorger kan, i større eller mindre grad, gjøre dem triste eller medfølende. I motsetning til vesener i den første kategorien, kan de ikke være helt likegyldige eller ufølsomme overfor sin nestes skjebne. De er mer eller mindre villige til å risikere sitt eget liv hvis dette betyr at de kan beskytte eller hjelpe sin neste og befri dem fra ubehageligheter. Og det er på grunn av dette at disse vesenene heller ikke er fri fra krigens sfære. Men de ovennevnte vesenene blir partnere i en krig under helt andre omstendigheter enn den første kategorien. Mens den første kategorien er selve årsaken til krig på grunn av sin angrepsbevissthet, deltar den andre kategorien bare i krig for å forsvare eller befri den angrepne parten fra ubehaget som angrepet forårsaker. Og denne mentale holdningen skiller seg dermed fra angrepsbevissthet ved at den utgjør en forsvarsbevissthet. Forskjellen mellom disse to mentale tilstandene vil være at mens motivet for angrepsbevissthet er hensynsløs selviskhet eller egoisme eller begjær etter sin nestes goder, er motivet for forsvarsbevissthet uselviskhet eller et ønske om å beskytte sin neste mot urettferdighet eller angrep fra de angripende vesenene. Det er altså en begynnende kjærlighet til sin neste som kommer til syne her.