«Det aller helligste»

Over de to psykiske sfærene eller mentale områdene som er beskrevet her, finnes det en tredje: Det aller helligste, som bare «ypperstepresten» har adgang til. «Ypperstepresten» er identisk med det mennesket som er så rent av hjertet, så forent med Guddommen og i så dyp kontakt med de guddommelige bevissthets- og vibrasjonsnivåene at hen kan gå inn i «det aller helligste» uten å risikere livet. Hens mentale tilstand representerer dermed toppen av jordisk menneskelig åndelig utvikling. Hen er det fullendte mennesket eller «mennesket i Guds bilde». Hen opplever absolutt sannhet gjennom sine egne sanser og har dermed blitt «ett med veien, sannheten og livet». Hen har kosmisk klarsyn og sanser derfor utenfor tid og rom og opplever seg selv som identisk med evigheten selv. For hen er «én dag som tusen år, og tusen år som én dag». Hen kan ikke suggereres til å tro på noen eller noe. Hen ser og opplever den sanne virkeligheten i alt og overalt. Men hen kan like lite suggerere eller binde andre, og dermed gjøre dem til tilhengere eller tilbedere av seg selv. Hen vet at den som binder, selv vil bli bundet. Derfor ønsker hen bare én ting: å frigjøre alle fra begrensende mentale og fysiske skjebnebånd. Gjennom sitt vesen uttrykker hen total kjærlighet, forståelse og tilgivelse for alt og alle. Og siden hens høyeste misjon og lykke er å frigjøre, representerer hen selve kulminasjonen av frigjøring. Hen er den absolutt suverene.

Hen lever med Guddommen dag og natt. Hen ser i verdensaltet Guddomens mektige organisme eller uttrykksmiddel. Hen ser i sin neste de sanseorganer gjennom hvilke hen opplever Gud i særlig høy grad, og gjennom hvilke Gud opplever hen, akkurat som hen kan gjenkjenne eller lese sitt eget forhold til det guddommelige Jeg, den evige Far, som hen gjenkjenner ved begrepet «Du som er i himlene». Dette inderlige, harmoniske og levende forholdet mellom «ypperstepresten» og Guddommen, mellom det fullkomne mennesket og den guddommelige Far, uttrykker den psykiske sfæren som vi lærer å kjenne i tempelstrukturen under navnet «det aller helligste». Et slikt menneske, en slik yppersteprest, er et innviet menneske, en Buddha, en Kristus eller et kosmisk bevisst menneske. Og hvert menneske som i sitt liv opplever denne tilstanden eller blir overskygget av dens krefter, som er identiske med dem som i Bibelen kalles «Den Hellige Ånd», har i virkeligheten «fullført løpet og nådd målet». Et slikt menneske har ikke lenger noen virkelig sorg eller bekymring. De ser i alt og overalt livets guddommelige vilje, mening og formål, og opplever all viten og det absolutte grunnleggende prinsippet i vitenskapen, nemlig at alt er såre godt, som et indre, urokkelig faktum. Det lever derfor i fullstendig trygghet og vil i alle situasjoner i sitt eget liv bare ønske én ting: at Guds vilje skal skje. Hele vesenet til et slikt menneske vil være det guddommelige lyset som skinner upartisk i kapp med solen og stjernene. Gjennom sin upartiskhet, sin indre, urokkelige harmoni og balanse, og gjennom sin oppriktige ydmykhet, er hele dens væremåte en levendegjøring av «mennesket i Guds bilde, lik hen!