Over den psykiske sfæren som er beskrevet i forrige avsnitt, og som omfatter størstedelen av menneskeheten på jorden, finnes det en annen psykisk sfære, nemlig den som i tempelstrukturen symboliseres av den delen av tempelrommet som kalles «det hellige». Bare prester har tilgang til denne delen av helligdommen eller den jordiske menneskelige mentale sfæren. Men hvem er «prestene»? «Prestene» her må forstås som alle de menneskene som i kraft av sin egen utvikling har begynt å danne seg egne meninger. Dette gjør disse menneskene til naturlige ledere for andre. Blant dem finner vi ledere med både mørke og lyse mentaliteter. De er ledere for både misjonsstasjoner og gangsterbander. De er mektige agitatorer for sine egne ideer og fremstår ofte som ledere for store foretak. Med sin evne til å tenke selvstendig er de født til å ta makten over andre, og det finnes ikke noe materielt område i livet hvor vi ikke møter dem. De er dermed de faste punktene i «forgården», og menneskene i forgården er deres «slaver» fordi de er helt avhengige av deres meninger, ideer og tro. Det er disse menneskene som blir «diktatorer», «ledere» eller «forkjempere». Det er de som, på alle områder av livet, både mørke og lyse, inspirerer andre og gjennom sin kunnskap og innsikt gir liv til andres mentalitet, både i moralsk og umoralsk retning.
Men bare fordi du har blitt en uavhengig tenker og er grepet av et begjær om at alle andre skal ha de samme ideene og forestillingene som deg, betyr ikke det nødvendigvis at disse ideene og forestillingene er identiske med livets egen sannhet eller med logikken, som i dette tilfellet betyr - lovene som styrer verden. Det er derfor ingen garanti for at det å følge disse menneskene vil bety at man unngår ulykke og lidelse. Ingen fakta har blitt demonstrert tydeligere i vårt århundre enn faren ved å følge de mange «lederne» som dette århundret har vært så rikt på. Hvor mange tusen, for ikke å si hundretusener, har ikke i vår tid på grunn av sin tillit til fremtredende politiske ledere blitt ført direkte til slagmarkens grusomheter, til fengsler og straffearbeid? I virkeligheten har alle nasjonale grenser, undertrykkelsen av andre stater og den umenneskelige slaktingen av hele folk blitt orkestrert av de farligste representantene av denne typen. Mye religiøs fanatisme og nedbrytende intoleranse på dette området som er så viktig for menneskeheten, har sine dypeste røtter i de høyeste sjikt av denne «forgården», og det samme gjelder utallige andre årsaker til interne kriger og intoleranse.
Et spesielt område bør nevnes her, nemlig de ulike politiske partiene med sine hærer av journalister som gjennom disse partienes daglige aviser, ukentlige magasiner og så videre gjennomfører enorme propagandakampanjer med eneste formål å rekruttere og dermed mentalt slavebinde sine tilhengere, slik at de kan styres som blinde roboter til å kjempe mot andre, rivaliserende systemer. Ikke rart at menneskelivet har endt opp i forvirring og kaos som to påfølgende verdenskriger har ført til. Og det er ikke rart at utallige mennesker over hele kloden har begynt å våkne opp fra både religiøs og politisk suggesjon og har begynt å søke på egen hånd etter mer stabile sannheter enn det de tidligere tankeløst aksepterte som «evige sannheter». For livet er så klokt ordnet at uansett hvor et menneske, gjennom suggesjon, utløser en måte å være på, en holdning til livet som er i strid med de kosmiske lovene som en urokkelig tilstand av lykke avhenger av, svarer livet med smerte, motgang og skuffelse. Livet blir da et realistisk helvete i stedet for den himmelen man hadde forestilt seg.
Alle jordiske mennesker som har gått gjennom de to psykiske eller mentale sfærene som er nevnt her, har i realiteten gått gjennom den mørkeste delen av sin utvikling eller av «innvielsen» som nødvendigvis må gå forut for inntredenen i den tredje og siste delen, kjent som «det aller helligste». Disse menneskene har nådd ydmykhetens stadium. De føler at de, til tross for sin kunnskap, ikke vet noe utover dette at de ikke lenger kan la seg lede av tro eller andres påbud. De føler seg hjelpeløse og roper etter fred. De roper etter livets mening, fordi de føler at denne meningen må eksistere. De ser at andre har funnet denne meningen og, i kraft av dette, lever fullstendig suverent og fritt fra enhver form for påvirkning. De ser at disse menneskene «snakker med Gud slik mennesker her snakker med sin neste» og deres bevissthet fylles av en dyp lengsel etter å bli som disse menneskene i deres måte å tenke og handle på. Og gjennom denne innstillingen har de nå blitt sanne aspiranter til den siste delen av den store innvielsen. Gjennom sine egne selvopplevde lidelser og erfaringene som oppstår fra dem, har de modnet til å gå inn i det tredje av det store psykiske tempelets områder: det aller helligste.
Martinus senter Oslo
