Menneskeheten står overfor to store epoker: Moses-epoken og Kristus-epoken, som tilsvarer henholdsvis dyre- og menneskeepoken. Moses var ekteskapets mann og profeten for ekteskapelig kjærlighet, mens Kristus var profeten for det fullkomne mennesket og dermed for allkjærlighet. Forskjellen mellom Kristus- og Moses-epoken er at i den førstnevnte ble det gitt en lov om frigjøring av bevissthet eller livstendenser som var strengt forbudt i Moses-epoken. I Kristus-epoken er det påbudt at man skal elske sin neste som seg selv. Dette kan ikke gjøres uten å komme i konflikt med Moseloven, og hvis man holder seg til Moseloven kan man ikke oppfylle Kristi lov eller loven om nestekjærlighet, som også er loven om det fullkomne menneskets væremåte. Når det gjennom Kristus eller verdensforløsningen gis lover for en ny livsepoke, må en slik ny livsepoke også vise seg. Men for at en slik ny livsepoke med et livsgrunnlag som er motsatt av ekteskapets livsgrunnlag skal kunne skapes, må ekteskapet degenerere og opphøre å eksistere. Det er umulig å oppfylle begge deler samtidig. Man kan ikke gå opp og ned en stige samtidig. Når det oppstår tendenser til en ny måte å være på som strider mot det kjente livsgrunnlaget gjennom tusenvis av liv, må dette i tilsvarende grad begynne å skape konflikter i menneskers sinn og væremåte med hensyn til deres ekteskapelige talenter eller overholdelsen av troskapeløftet som ekteskapet er basert på. Vi ser også denne konflikten manifestere seg i svært mange ekteskap.
Martinus senter Oslo
