Det er farlig å tilbringe alt for lang tid i depresjon. Depresjon er nemlig det samme som sykdom i evnen til å tenke. Den deprimerte har mistet evnen til å se tilværelsen slik den normalt ser ut. Hen kan kun se den i et svart mentalt lys. Hen vandrer hele tiden rundt i tankeverdenes skyggeregioner. Det er som om hen ikke kan finne veien ut av disse skyggefulle områdene og inn i tankenes solskinnsverden. Hen ser kun håpløshet og atter håpløshet. Hen opplever alt som uoverkommelig i slik grad at det får hen til å føle en altfor overdimensjonert medfølelse eller medynk med seg selv. Hen føler seg som martyr. Hen føler seg som offer for naturens luner, hvis det da ikke klandrer andre mennesker for sitt ”martyrium”. Det sier seg selv at denne situasjonen må føre til livstretthet hvis den ikke stanses. Men livstretthet er igjen en allerede begynnende psykisk sykdom, som i verste fall kan føre til selvmord. Mer abnormt kan et menneske ikke bli.
Som jeg har nevnt kan den unaturlige trettheten bli til en midlertidig både fysisk og mental undergang hvis den ikke blir helbredet. Det nytter ikke å se gjennom fingrene med det og la det stå til, slik som tusenvis av mennesker gjør i dag, slik at nerveklinikker og psykiatriske sykehus fylles opp av disse menneskelige vrakene som ikke ender opp med å begå selvmord.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
