Den begynnende menneskelige bevisstheten i mennesket stimulerer i første omgang det religiøse prinsippet. Den bringer menneskene til å ane eksistensen av høyere åndelige vesener eller guder. Den begynner å danne moral. Denne moralen er deres egen væremåte i en idealisert form, den er toppunktet av det de kan forestille seg på det utviklingsstadiet som de midlertidig befinner seg på. Siden den dyriske livsformen stadig er den herskende i de første spede stadiene av polforvandlingen, måtte det naturligvis bli denne livsformen som ble idealisert. Det ble derfor det drepende prinsippet som ble idealet. Dette religiøse idealet hyllet heltedyrkelsen. De sterkeste fysiske seierherrene som virkelig kunne slå i hjel fienden, utplyndre og lemleste han eller gjøre han til slave, var det store religiøse idealet og det som formet moralen fordi man mente at gudene eller de høyeste vesenene naturligvis også levde slik. Og hvordan skulle man kunne ha andre forestillinger? – Det var ennå ingen virkelig kjærlighet i psyken til disse vesenene. Makten og evnen til å undertrykke andre vesener var toppunktet av idealet og veien til gudenes yndest. Ja, var det ikke nettopp slik at man selv ikke bare skulle være en god dreper for å komme til Valhall, men måtte man ikke også selv drepes for å komme til dette bloddryppende paradiset? –
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
