Årets mørkeste tid er midtvinters. Og mørket er særlig fremtredende sammen med kulde og vind, frost og snø, sludd og slaps her på våre breddegrader. Og vinteren er jo også symbolet på alle nedbrytende krefter, ja på selv døden. Vi ser hvordan livet allerede ebber ut om høsten. De grønne skogene visner. Blomstringen i engene er borte. Den store hærskaren av små sangere er også borte. Stillheten eller livløsheten og mørket hersker der lovsanger som priste livet fra tusenvis av små struper før fylte opp de solfylte markene og skogene, hagene og parkene med sin overflod av livsfylte toner. Nå dominerer snø og is i det høye nord. Disse fenomenene er kulminasjonen av dødens kulde og stillhet. Og likevel vitner de begge om at døden ikke eksisterer. Snø og is utgjør resultater av verdensaltets livsfunksjoner. De er et produkt av skapelse. Slik som de kan skapes, kan de også oppløses og gjenskapes på nytt. Og vi ser nettopp at vinteren skapes i kraft av kulde og mørke, mens sommeren skapes i kraft av varme og lys. Gjennom åndsvitenskapen blir vi vitne til at de levende vesenene har et evig liv. Dette evige livet former seg også, mentalt sett, som skiftende mentale somre og vintre. Det vil si henholdsvis mentalt lys i sinn og væremåte og mentalt mørke i sinn og væremåte. Og menneskene er for tiden inne i nettopp en slik kosmisk vinterepoke.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
