Skapelsen av bevisstheten

Julelysene

3. Kapittel

Kjærlighet er universets grunntone

Men hvorfor skaper Guddommen denne vinteren, denne innskrenkningen i skapelsen så den nesten virker livløs? – Er det ikke nettopp for å vise menneskene at døden ikke eksisterer, og at livet derfor overlever enhver form for det vi kaller ”døden”? Og er det ikke nettopp her at menneskene har sin største frykt? – Den aller største delen av menneskene frykter i høy grad ”døden”. Mange tror nettopp den utgjør en total avslutning på deres egen opplevelse av livet. Hvis det var tilfelle var det absolutt ingen som helst mening eller logikk i at et vesen skulle ha et slikt enkelt fysisk liv. Alt måtte være kaos og urettferdighet. Ja, den fysiske tilværelsen ville rett og slett være et kulminerende helvete i de nåværende fysiske jordlivene til enkelte mennesker, mens andre har et tilsvarende lysende paradis i sitt nåværende fysiske jordliv. Hvordan kan de være rettferdig eller uttrykk for den absolutt høyeste kjærlighet? – Hvem sier at livet skal være uttrykk for den aller høyeste kjærlighet? – Rent bortsett fra at menneskeheten har fått vite - at Gud er kjærlighet- gjennom verdensgjenløsningsprinsippet og de verdensreligionene som fulgte, og at vi skal utvikles til også å utgjøre det samme bildet av Guds væremåte som er det samme som å bli til ”Guds bilde, lik hen”, viser livet selv på alle måter at kjærligheten er universets grunntone. Det blir til kjensgjerning gjennom det at absolutt alle skapelsesprosesser i naturen i sine sluttfasiter er til glede og velsignelse for levende vesener.