I siste nylige frihetskamp var det under visse omstendigheter en ærefull handling å drepe, og det var også en ærefull død å bli drept i denne kampen. Mens disse linjene blir skrevet forberedes det store fester til ære for denne frihetskampen, altså en gloriøs minnemarkering til heder og ære for de menneskene som i god tro mistet livet i denne kampen samt for de som fremdeles lever av de som deltok i dette myrderiet av mennesker utført av mennesker. Dette er i seg selv helt naturlig. Alle føler en trang til å hedre det vi mener er opphøyet. Men hvis man spør om denne frihetskampen og hedringen av bruk av sverd eller våpen er kristendom, da må svaret være avkreftende. Og det er derfor jeg tar opp problemet her.
I våre dager er det viktigere enn noen gang å få konstatert hva som er kristendom og hva som er hedenskap. Det som ikke er kristendom, er nemlig hedenskap.
Den nevnte frihetskampen med tilhørende fester og opplevelser av «heltedåd» hører derfor ikke til den absolutte kristendommen. Den er derimot en rendyrket situasjon og fest til ære for Valhalls guder. I dyrkelsen av disse gudene var det en ære og dyd å drepe og selv bli drept. Den som ikke ville leve slik ble betraktet som en svekling og kunne naturligvis ikke komme til samme himmelrike som de mektige drapsmennene. Hva er guden Tor med sin mektige hammer? Er han ikke nettopp symbolet på kulminasjonen av evnen til å drepe? Er han ikke symbolet på den mektige krigeren med sitt ufeilbare mordvåpen? Frihetskjempere i likhet med sin motpart var også krigere, utstyrt med mordvåpen. Og hva er moderne krigsredskaper, atom- og hydrogenbomber, samt alle de andre kolossale, effektive mordvåpen og krigsredskaper annet enn kulminasjonen av prinsippet «Tors hammer» i renkultur?
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
