Å være jordboer betyr ikke på noen som helst måte at man ikke lenger er et dyr .

Vi står dermed overfor to mentale ytterpoler, som bestemmer all moral innenfor menneskeheten. Jo mer et vesens oppførsel ligner på et dyrs, jo mer blir det ansett som primitivt og umoralsk, mens jo mer dets oppførsel ligner på verdens frelser, jo mer blir det ansett som moralsk, intellektuelt eller humant. Denne konklusjonen er derfor urokkelig og uavhengig av om man tilhører en religiøs sekt eller er irreligiøs, materialistisk eller uten tro. Ens handlinger avslører dermed ett bestemt moralsk nivå. Jo mer disse handlingene favoriserer det drepende prinsippet, jo mer dyrisk eller primitiv vil deres opprinnelse være. Og i virkeligheten kan vi i dag korrekt bedømme et vesens moral i henhold til livets egen direkte struktur, uten hensyn til religiøse dogmer eller gjeldende lover. Når vi står overfor et angrepsvesen, et vesen som kan rane og plyndre andre vesener i stor grad og uten anger eller skyldfølelse, begå drap og terror for å tilfredsstille sin vilje eller sine begjær, er det lett å se at en stor del av et slikt vesens mentalitet ennå ikke har blitt påvirket av noen utvikling. Den er fortsatt et helt uberørt uttrykk for dyrisk mentalitet. At det samme vesenet også har et område av sin mentalitet hvor utviklingen har satt sitt preg, og der det kan ha vennligere følelser for vesener som er i samsvar med dets egne interesser, er selvfølgelig selvinnlysende. For hva annet kan være årsaken til at et slikt vesen nå vises i en jordmenneskelig organisme og har betegnelsen jordmenneske? –

Å være et jordmenneske betyr ikke at man ikke lenger er et dyr i noen forstand. I virkeligheten er man fortsatt et dyr i den grad man mangler medfølelse for sin neste og hensynsløst presser seg frem på bekostning av andre. Men siden jordmennesket skiller seg fra rovdyret ved at den har et bevissthetsfelt som kan romme medfølelse for andre vesener, og denne medfølelsen kan være så sterk at den ikke engang kan hemmes i situasjoner hvor den utløses på bekostning av opphavsmenneskets liv og velvære, og dermed er ganske lik den som verdensforløseren har, kan vi ikke unngå å konkludere med at bak de ytre, synlige, materielle eller fysiske bevegelsene finnes det skjulte krefter som undergraver dyrets tilstand og dermed forvandler dyret til et menneske. I denne forvandlingen er noen vesener kommet lenger enn andre. De befinner seg dermed alle et sted på en skala som strekker seg fra rovdyrmentalitet til Kristusmentalitet. Og denne forvandlingen viser seg i form av en voksende medfølelse for sin neste eller sine omgivelser.