Angreps- og forsvarsmentalitet oppnår ikke dette. Disse to mentale tilstandene er ikke livets fylde eller mål. Men nettopp på grunnlag av reaksjonene fra disse to formene for mental holdning oppstår en helt ny form for bevissthet eller mental tilstand, en tilstand som i seg selv verken utgjør angrep eller forsvar. Det er snarere en inderlig kjærlighet til alle vesener, uansett om disse vesenenes fremtreden er heldig eller uheldig, primitiv eller intellektuell. Vesen med denne mentale holdningen roser ikke sine medvesener for deres mørke gjerninger, men de føler stor medfølelse for disse mørke vesener, fordi de føler den ulykkelige tilstanden som disse vesener, med sin primitive eller såkalte kriminelle oppførsel, påfører seg selv. Derfor fordømmer de aldri noen til straff, mørke eller lidelse. I beste fall er de helt blottet for følelser av hevn. De blir stadig mer inspirert av tanken om at hvis man ikke kan gjøre godt for et vesen, bør man i det minste aldri gjøre det noe vondt. De utstråler dermed bare kjærlighet og lar det varme lyset fra deres sjeler skinne om kapp med solen på det onde og det gode, på det rettferdige og det urettferdige. Med andre ord er de som solen, altomfattende; de er «i Guds bilde, lik hen». De er i sannhet fred.
Men hvordan skjer det at vesenenes mentalitet til slutt tar en slik form at de verken angriper eller forsvarer seg, men utstråler sympati eller kjærlighet til alt? – Ja, her må vi se tilbake på tilblivelsen av denne mentale tilstanden. Vi har allerede sett at det første mentale stadiet for levende vesener er et angrepsstadium, domenet for alle typer av utfoldelse av den sterkestes rett. Det er åpenbart at en slik sone krever at det høyeste idealet i livet må være angrep, siden det ikke finnes noen annen måte å bevise eller hevde seg selv som den sterkeste på. På samme måte har vi sett at den sterkestes rett, når den først er oppnådd eller hevdet, umulig kan opprettholdes uten forsvar. Men en tilværelsesform der vesener må leve i angrep og forsvar, er ikke fred. Tvert imot, det er krig og kan aldri bli noe annet, med mindre det gir opphav til en ny faktor, nemlig lidelse og erfaring, som igjen blir intelligens og medfølelse eller medlidenhet. Medfølelse eller medlidenhet er igjen det samme som kjærlighet eller oppfyllelsen av livets lov for det fullkomne eller ferdige vesenet - vesenet i Guds bilde, lik hen.
Vesenene i forsvarssonen er dermed nærmere fullkommenhet enn vesenene i angrepssonen, da de allerede har begynt å bli påvirket av erfaring og lidelse. Dette er også grunnen til at vi her ser at forsvarernes mål ikke alltid er deres egne fiender, men snarere vesener som angriper deres venner og slektninger; noen ganger trenger det ikke engang å være slektninger, men helt fremmede mennesker som vesener fra forsvarssonen forsvarer. Og i et slikt forsvar ser vi begynnelsen på nestekjærlighet, men her fremstår det nesten som en begynnende rettferdighetssans. Man føler at angrepet eller overfallet er urettferdig og griper derfor inn for å hjelpe. Men selv om forsvarsvesenene er lenger fremme i sin utvikling enn angrepsvesenene, betyr dette selvfølgelig ikke at de er helt frie for en angrepsmentalitet i alle situasjoner, akkurat som angrepsvesenene ikke alle kan dømmes som helt blottet for en forsvarsbevissthet. Men den er ganske enkelt ikke alminnelig eller dominerende her i angrepssonen, slik den er i forsvarssonen, akkurat som forsvarsbevisstheten ikke er alminnelig eller dominerende i angrepssonen. Med disse to gruppene av vesener har vi her det komplette bildet av den nåværende rådende psyken til menneskeheten på jorden. Det er altså en blanding av angreps- og forsvarsmentalitet, og vesenene befinner seg i en permanent krigstilstand, som noen ganger bryter ut i lys lue, skaper voldelige, mentale vulkaner i form av såkalte kriger eller verdenskrig, der millioner av mennesker blir drept og millioner flere blir lemlestet for livet og blir hjelpeløse invalider, mens millioner flere omkommer i sorg og fortvilelse, fattigdom, nød, fortvilelse, meningsløshet og selvmord. Dette er den direkte fysiske, synlige reaksjonen på angreps- og forsvarsmentaliteten. At denne reaksjonen må skape en lengsel etter en bedre tilværelse, en bedre samfunnsorden, kort sagt etter alt som kan skape varig absolutt fred, som betyr sikkerhet og beskyttelse av livsgleden, blir her klart som en selvfølge.
Martinus senter Oslo
