Når forsvar er nødverge, er det en del av det nødvendige selvoppholdelsesinstinktet.

Bak forsvarsmentaliteten ligger det i virkeligheten et uselvisk motiv, uansett om det er vesenet selv som blir angrepet eller overfalt og forsvaret gjelder utelukkende seg selv, for i sistnevnte tilfelle vil forsvaret være nødverge og dermed en del av den nødvendige selvoppholdelsesdriften. Og alt som blir identisk med den absolutte nødvendigheten for vesenets eksistens, kan umulig være identisk med selviskhet eller egoisme. Det er ikke egoisme å ønske seg retten til å leve. Egoisme oppstår først når man på bekostning av sin neste ønsker seg ting som er helt overflødige eller unødvendige for ens egen eksistens eller evne til å leve. Et forsvar som utgjør nødverge mot en absolutt livstruende fiende, kan ikke uttrykkes som selviskhet. Det er å fremme en naturlig rett til liv, en hevdelse av artens overlevelse, og kan derfor bare forekomme der denne overlevelsen er i fare. Hvis et forsvar fortsetter der denne overlevelsen ikke er i fare, er det ikke lenger et forsvar, men forfølgelse og dermed et angrep på ens neste. Det er derfor viktig å være forsiktig. Forsvar kan veldig lett og umerkelig bli til et angrep og er da ikke lenger en uselvisk handling, men snarere i høyeste grad dominerende egoisme eller selviskhet.