Gjennom verdensaltets tomrom

11. Kapittel

Jordkloden er en levende organisme som vi ikke kan forlate i fysisk tilstand

I henhold til det foregående lille streiflyset over verdensaltets tomrom, vil man se at dette i seg selv ikke er og aldri i noen situasjon vil kunne bli skueplassen for fysisk liv og tilværelse på annen måte enn gjennom prinsippet om organisk fødsel og død. I kraft av dette prinsippet går i inn til den fysiske verden fra den åndelige verden. Og i kraft av dette prinsippet vender vi igjen tilbake fra den fysiske verden til den åndelige verden. Når vi har vært i stand til å bli født inn i den fysiske verden, er det bare fordi det allerede eksisterte en slik verden. Men en fysisk verden kan ikke eksistere og gi livsmuligheter for diskarnerte vesener uten å være en levende organisme. En slik organisme er jordkloden. Innenfor dens spesielle struktur oppstår de spesifikke livsmulighetene som vårt daglige fysiske liv er basert på. I samme grad som vi eventuelt forlater jordklodens fysiske område, kommer vi inn i verdensaltets tomrom, hvor vi ikke har noen som helst mulighet for å opprettholde vår fysiske tilværelse. Å komme ut i verdensaltets tomrom er det samme som å komme ut for forhold der vår fysiske organisme opphører med å være et redskap for livets opplevelse, fordi de fysiske dimensjonene den er bygget opp for å skulle overvinne ikke mer eksisterer. Der det ikke er luft, kan ikke lungene fungere. Der det ikke er lys, kan ikke synet fungere. Der det ikke er lyd, kan ikke hørselen fungere, på samme måte som det blir umulig å bruke tale. Og i tillegg eksisterer heller ikke den tyngdekraften som ellers holder oss på plass, og dermed settes likevektssenteret vårt ut av funksjon. Det eksisterer ikke lengre noe ”opp” eller ”ned” for oss. Dermed er vår orienteringsevne satt ut av funksjon. Dessuten måtte vårt fremkomstmiddel kunne produsere en fart som minst svarte til lysets hastighet, hvis denne gigantiske romreisen ikke skulle kollidere med vår forholdsmessige døgnfluetilværelse.

Etter dette kan det kanskje være forståelig at fysiske romskipspassasjerer aldri når levende frem til det fjerne målet de har satt seg i verdensrommet. Hvis transportmiddelet kan nå bestemmelsesstedet uskadd, noe som sannsynligvis ikke er utenfor mulighetenes grenser, vil romskipet i denne fjerne verden bare bli en grav der passasjerene er bisatt. Reisen med romskipet blir derfor kun en bisettelse av selvmordere. Verdensaltets tomrom er ånd og derfor kan bare åndelige vesener ferdes der.