Dyrets bevissthet og væremåte bæres ennå i høy grad av instinktevnen, men det har nå utviklet de fysiske sansene. Det kan lukte, smake, føle, høre og se. Det har derfor ikke bare anelsesbevissthet, men har nå en våken fysisk dagsbevissthet. Det opplever realistisk eller direkte den fysiske virkeligheten innenfor det området som sansene er i stand til å reagere overfor. Men livet her er hardt. Det er i det drepende prinsippets sone. Det må drepe for å leve. Det må forsvare seg mot andre dyr som vil ha organismen som føde. Et helt osean av dyr må ha andre dyrs organismer som føde, i motsatt fall kunne de ikke leve på det fysiske planet. Derfor har alle dyr også et eller annet forsvarsmiddel som de til en viss grad kan forsvare seg og sitt avkom med mot andre dyr som vil ta livet av dem. Noen dyr kan verge seg mot sine fiender med sin evne til å kunne løpe, andre kan igjen forsvare seg med list og snedighet, mens andre til en viss grad er forsvart med at utseendet ligner de omgivelsene som de ferdes i og er derfor kamuflert slik at deres fiender ikke så lett får øye på dem. Det er altså en vill kamp mellom de dyriske vesenene. Her blir vesenene forfulgt av andre vesener, og vesenene forfølger selv andre vesener. Dyreriket er derfor hatets og mørkets sone. Her er enhver seg selv nærmest. Hvis selvoppholdelsesdriften til et dyr ikke var basert på dette prinsippet ville det gått hurtig til grunne. Her eksisterer bare parringskjærligheten som utelukkende gjelder ektemaken og avkommet. Utenfor denne mentale sfæren eksisterer i virkeligheten bare en krigsskueplass. Her må alle ha sine sanser i spenn for å kunne snike seg usett rundt, for å kunne beskytte seg selv mot eller for selv å kunne overrumple sine fiender. Vil det bevare sitt fysiske liv må det altså kjempe for det, for det må drepe sine fiender eller på annen måte uskadeliggjøre dem.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
