Når vi ser på den store skapelsesprosessen omkring oss vil vi kunne iaktta at denne skapelsen er en realitet. Forut for planteriket ser vi mineralriket. Vi ser bevegelsesformene utvikle seg videre til vegetabilske bevegelsesformer, til planteorganismer. I disse vegetabilske bevegelsesformene eller planteorganismene møter vi den aller første spede form for det vi kaller ”bevissthet”. Denne bevisstheten er ennå så sped at alle funksjonene til plantejeget er automatiske. Denne automatismen bæres av den første grunnenergien, instinktet. Planten kan ennå ikke sanse eller oppleve våkent dagsbevisst på det fysiske planet. Den kan kun ”ane” behag og ubehag. Hva dette behaget eller ubehaget er, har den absolutt ingen som helst ide om. Men med å bare oppleve behag og ubehag gjennom årtusener får den bokstavelig talt evne til å helle mot det behagelige. Det finnes vel ikke noen levende organisme som i den grad blir utsatt for ødeleggelse og oppkutting som nettopp planteorgansimen. I årtusener blir den påvirket av kulde og varme, tørke og for mye vann i tillegg til at den gang på gang blir ødelagt av dyr og mennesker som skal bruke organismen som føde, til klær, til byggemateriale osv. Denne gigantiske lemlestelsesprosessen som plantene utsettes for ville vært et rent helvete for plantevesenene dersom de kunne føle smerte og lidelse slik som dyret og mennesket, men det kan de absolutt ikke. Den fysiske organismen deres er ennå så lite utviklet at de ikke kan føle smerte og lidelse i den forstand som dyret og mennesket kan det. Som allerede nevnt kan plantevesenet kun ane smerten som en form for ubehag. Men denne anelsen, båret av instinktet, er i kontakt med sin drivkraft, urbegjæret, som her virker til fordel for plantens fremdrift ut av salighetsriket.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
