Årsaken til jordmenneskets skjebne

1. Kapittel

Troen på guddommelig hevn og favorisering

For størstedelen av jordens mennesker er deres daglige skjebne et ugjennomtrengelig mysterium. De forstår ikke hvorfor noen mennesker er underkastet utrolige lidelser og vanskeligheter samtidig som andre har en skjebne som er en fullkommen dans på roser. Siden den ulykkelige så vel som den lykkelige skjebnen kan begynne allerede i tidlig alder, kan de aktuelle vesenene jo tilsynelatende ikke selv ha vært årsak til den. Sett i dette perspektivet blir livet et eneste stort «hvorfor»?

Religionene har forsøkt å gi svar på dette spørsmålet. I de ulykkelige eller mørke skjebnene har man villet se straffen fra en sint gud eller guder, og i de lyse eller lykkelige skjebnene gud eller guders favorisering eller yndest. Man har altså i troen på et guddommelig forsyn kun vært i stand til å se ett eller flere vesener med rent jordmenneskelige svakheter eller tilbøyeligheter. Vesener som kunne føle både vrede og lyst til å straffe, trang til å forfølge og hevne.

Ut fra en slik tankegang har det vært naturlig at man har følt at man måtte gjøre noe for å tekkes gudene eller guddommene og slik komme i yndest og bli guddommens favoritt. Derfor er de gamle religionene fulle av offerseremonier: man ofret det beste man eide, om det så skulle være ens egne barn.

I jødedommen, hvor man hadde kommet så langt i utvikling at man trodde på én gud som skaper og opprettholder av alt levende, var man ikke nådd lengre enn at man oppfattet denne guden som en stridens og hevnens gud som skulle tilbes i frykt og beven.

Fortellingen i Det gamle testamentet om Abraham som ville ofre sin sønn Isak til Herren, men som i siste øyeblikk ble forhindret av Herrens engel, viser at selv tanken om menneskeofringer ikke har vært fremmed for jødene i en bestemt periode. Men at man i stedet gikk over til å ofre dyr.

Blodige ofringer av mennesker og dyr har vært en del av gudstjenesten hos alle folkeslag i en periode av deres utviklingshistorie. Og den dag i skjer det dyreofringer her på kloden. Menneskeofringer er det likevel slutt på i vår siviliserte tidsalder? Det er det vel, men ikke desto mindre er bildet av den vrede guddommen fremdeles så sterk i menneskenes overtroiske sinn, at en av de store verdensreligionene har en menneskeofring som det primære i sin dogmatikk.