I den dogmatiske kristendommens forsoningslære oppfatter man Jesu korsfestelse som en nødvendig hendelse for å formilde den guden som er sint på menneskene for deres synder. Ved å motta dette blodofferet vil Herren la nåde gå for rett og tilgi syndene til hvert enkelt jordmenneske, hvis det i bot og anger vil hentyde til dette offeret og blindt tro på at Kristus som et «offerlam» med sitt blod har befridd det fra straffen som var helvetets evige pine.
Tenk hvilken overtro og hvilket hedenskap som her som «kristendom» har innhyllet en stor del av menneskeheten i åndelige tåker! Det er ingen som kan bebreides for at det har vært slik. Menneskeheten har ikke vært moden for en høyere innsikt i det som er den egentlige årsaken til skjebnen. Men denne overtroen kan ikke fortsette å eksistere i en religion som har kjærligheten som fundament. Etter hvert som jordmennesket blir mer og mer humant eller nestekjærlig innstilt, blir det vanskeligere og vanskeligere å forstå at Guddommen for å tilgi et jordmenneske synd, og frita det for straff, i hvert fall måtte straffe ett vesen. Et vesen som i tillegg var uskyldig og hadde levd sitt liv fullstendig mønstergyldig.
Oppfattelsen av at alle skyldige skal bli frie for straff likegyldig hvor dårlige og ugudelige de har vært om de bare i siste øyeblikk aksepterer at et uskyldig menneske har påtatt seg lidelsen og straffen, synes mange mennesker i dag er ren sadisme.
Det er ikke så merkelig at det er vanskelig for intellektuelle og humant innstilte mennesker å forstå at en slik psyke skulle være en guddom verdig. I situasjoner der straffen oppheves for den skyldige om bare en uskyldig påtar seg den, har straffen mistet sitt formål. Nemlig det at den på en realistisk måte belærer forbryteren eller synderen om hans synd eller forbrytelse, og innpoder han skrekk og advarsel mot å gjenta det.
Det er jo ikke en forbedring av individet som er tilsiktet med straffen når den rammer uskyldige, men kun at straffen utløses på et individ. Det skulle altså være straff for straffens egen skyld og lysten til å se et vesen lide som skulle være årsaken til Forsynets begjær etter straff. Det er likevel ikke normal rettspraksis blant mennesker at en uskyldig bare kan påta seg den skyldiges straff slik at dommen blir fullbyrdet, men den skyldige går fri. De jordiske dommerne skulle altså være mer rettferdig enn den himmelske?
Tro om det ikke er noe galt i en slik oppfattelse av Guddommens psyke? En slik overtro kan ikke fortsette å fylle kirkene og inspirere menneskene. Det humant og kjærlig innstilte mennesket kan ikke akseptere en guddomsoppfattelse, som i sin logiske konsekvens ville være at Gud er en sadist, et uhyre eller et abnormt og sykelig vesen.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
