Grunnen til det er kun redselen for å miste den gode posisjonen de har i omgangskretsen. De er redde for å bli sett ned på hvis de setter Kristus og ikke Barabbas fri, noe som betyr at de avviser den animalske føden til fordel for den vegetariske. Og den ellers så interesserte og anstendige Nikodemus blir her til en Pilatus.
Men det er ikke bare i forbindelse med den vegetariske maten at man setter Barabbas fri og henretter kristus-sinnelaget i seg selv. Hvem av disse menneskene tør å innrømme overfor vennekretsen at de tror på reinkarnasjon og de endringene i livssyn og væremåte det medfører. Risikerer man ikke å bli stemplet som tåpelig, som en fanatiker eller som en original, som her forstås som en person som er litt på siden hvis du åpent innrømmer nevnte erkjennelse?
Så man er redd for å bli foraktet, redd for å miste sine venner, man er redd for flokkens eller den såkalte «offentlige» mening. Og på grunn av denne frykten for å gå mot flokkens eller massens mening, som nesten alltid viser seg som ropet «Sett Barabbas fri», ledes vi til å henrette eller lemleste kristussinnelaget i oss selv, samtidig som vi slipper Barabbas fri, det vil si røveren eller morderen i vår eget vesen. Og det gode som vi egentlig ønsker å gjøre i mange situasjoner, gjør vi ikke, mens det onde som vi egentlig heller ikke ønsker å gjøre, gjør vi. Man spiser kjøtt, man går med på væpnet forsvar, stemmer på militære tiltak, blir frihetskjempere og i visse situasjoner sabotører, motstandsmenn og snikmordere, går med på innføring av dødsstraff og andre drepende og nedbrytende ordninger, selv om man er døpt og dermed høytidelig innviet i et liv i hans navn som sa: «Legg sverdet i sliren, for enhver som dreper med sverd, skal selv omkomme ved sverdet.»
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
