Verdensreligion og verdenspolitikk

Pilatus, Kristus og Barabbas

10. Kapittel

«Oppstandelsen» eller «den store fødselen»

Å bli ett med Gud er det samme som å bli overskygget av eller fylt med det Bibelen kaller «den hellige ånd». Den hellige ånd er det samme som Guds bevissthet, Guds viten om universet. Guds viten og de levende veseners evige liv, Guds utfoldelse av kjærligheten, som er grunntonen i universet der all skapelse skjer. Det mennesket som i sin daglige tilværelse etter hvert har trent seg opp til å sette Kristus i stedet for Barabbas fri i vanskelige situasjoner, det kan som tidligere nevnt riktignok tape i første omgang og i verste fall dø på sitt kors, men denne døden er nøkkelen til oppstandelsen fra de dødes område. Guds bevissthet kommer inn i hjernen og hjertet, i kjøtt og blod til dette mennesket. Og stråleglansen fra den lysende væremåten sprenger gravens klippeblokk. Og i dette funklende stråleveldet oppstår den seierrike gudesønnen fremfor sine bødler, som segner til jorden for dette guddommelige lyset. Og gjennom rommet høres stemmen til den gjenoppståtte gudesønnen: «Jeg er oppstandelsen og livet; hver den som tror på meg skal leve, selv om han dør». Det er den store fødselen, som lar mennesket fremstå i «Guds bilde». Det er påskemysteriets innerste avsløring.