Det mest fundamentale i menneskehetens tilværelse i forhold til dette dagliglivets mysterium blir: å finne løsningen på livets mysterium. I menneskehetens svært primitive eller uintellektuelle stadier er denne løsningen ikke noe stort problem. Disse menneskenes oppfattelse av livet er fortsatt nesten utelukkende drevet av instinkt. Instinktevnen er en organisk automatisme som vesenenes liv drives av så lenge de fremdeles ikke har utviklet intelligens, og denne evnen bare eksisterer mer eller mindre latent.
Det er den instinktive evnen som opprettholder plantelivet opp til hundre prosent, på samme måte som den også opprettholder dyrelivet i betydelig grad. Det er også denne evnen som driver alle automatfunksjonene i organismene til levende vesener. Og som tidligere nevnt er det også den som helt automatisk frembringer den religiøse sansen hos det ennå uintellektuelle mennesket. Denne sansen er det samme som en evne til midlertidig eller gjennom uintellektuelle stadier å føle at det eksisterer høyere og mektigere livsformer enn de jordiske menneskene.
Disse høyere livsformene eller vesenene ble antatt å herske over naturens krefter og faktisk også over menneskene. Mens instinktet kunne gjøre dem bevisst på at det eksisterte høyere livsformer eller vesener, kunne det ikke bevisstgjøre dem i hvordan disse høyerestående vesenene så ut eller hvordan livet deres formet seg. De kunne bare oppfatte livsformene til disse vesenene som analoge til egne livsformer. Derfor skapte de disse vesenene i sitt eget bilde. De antok at disse høyerestående vesenene også levde i krig og kamp slik som menneskene. De antok at det var onde og gode vesener blant dem akkurat som hos menneskene. Og begrepene «guder» og «djevler» stammer fra denne oppfattelsen av de høyere livsformene. Gudene var de gode vesenene, og djevlene var de onde vesenene som skulle fryktes fordi de var mektigere enn menneskene. Det var derfor viktig å få gunst hos de gode vesenene – gudene. Og denne forestillingen ga opphav til forestillingen og holdningen til et «forsyn». Den ble til det vi i dag kaller «gudsdyrkelse».
Forestillingen om guddommen ble dermed grunnlaget for menneskenes oppfatning av moral. Denne moralen ga videre opphav til loven for deres væremåte. Siden denne væremåten var basert på vesenenes gudsforestilling, ble væremåten mer eller mindre ufullkommen i den grad gudsforestillingen var mer eller mindre ufullkommen. Hvordan kunne oppfatningen av guddommen være ufullkommen siden den automatisk ble frembrakt i menneskets sinn av instinktet? Alle automatfunksjoner frembrakt av instinktevnen i veseners organismer og i andre forhold er vanligvis i ufeilbar kontakt med virkeligheten. Det er sant, men her må vi huske på at instinktevnen ikke har frembrakt hele gudsforestillingen. Den ga kun opphav til at vesenet kunne fornemme at det eksisterte et forsyn eller en guddom, men absolutt ikke detaljene om hvordan denne guddommen er og ser ut. Denne siden av gudsforestillingen er skapt av forestillingsevnen til vesener som ennå er meget primitive, ufullkomne eller uintellektuelle, det vil si en evne som verken gir intellektuelle eller intuitive resultater. Disse forestillingene om Guddommen som vesenene skapte med denne evnen, er uintellektuelle og derfor i større eller mindre grad uvirkelige.
Vesenenes oppfattelse av Guddommen og moralen og væremåten som fulgte med, var derfor basert på mer eller mindre uvirkelige eller usanne forestillinger i forhold til den absolutt virkelige eller kosmiske sannheten eller løsningen på livsmysteriet. Men det er helt utenfor det et menneske kan fatte og forstå bare med sin instinkt- og fantasibårne evne til å oppleve livet på.
Vesenenes forståelse av moral ble skapt av den indre fornemmelsen av høyere veseners eksistens, «guder» og «djevler». Det er denne instinktmessige fornemmelsen av høyere veseners eksistens vi kaller «religiøs tro» i dag. Denne religiøse troen er ledestjernen i moral og væremåte for alle folkeslag så lenge de fremdeles er ganske uintellektuelle og må leve på instinkt-, tyngde- og fantasievnen.
Dermed ser vi at menneskene på de primitive eller uintellektuelle utviklingsstadiene blir styrt av sitt instinkt akkurat som dyrene. Forskjellen er kun at dyrere er ubevisste i dette. De ledes ikke ved religiøs tro. Deres instinkt leder dem til å gjøre det som for dem er en livsbetingelse.
Menneskene har derimot utviklet deres tankeevne slik at de er i stand til å danne seg forestillinger om det livet de lever i, selv om disse forestillingene på de primitive stadiene er uintellektuelle og dermed i større eller mindre grad blir uriktige. Det er disse feiloppfatningene som viser oss opphavets primitivitet eller uferdige tilstand. Det virkelige sanne i livet til disse vesenene var altså kun den instinktive fornemmelsen av tilstedeværelsen av en høyere makt. Det mer eller mindre usanne var altså de oppfattelsene og beskrivelsene av denne høyere makten som vesenenes uintellektuelle forestillingsevne frembrakte i form av guder og djevler og deres daglige liv. Og selvsagt kunne de ikke oppfatte det daglige livet til disse gigantvesenene annerledes enn deres eget liv, selv om det fremsto i en tilstand som oppfylte alle de ønskedrømmene de selv hadde og som de ikke kunne få oppfylt i eget liv.
Slik oppsto det et ideal som menneskene kunne innstille livet sitt på. Disse idealene måtte naturligvis bli en forherligelse av det drepende prinsippet, ettersom dette prinsippet jo er det herskende livsprinsippet i dyreriket og dermed også på den siden av det uferdige menneskets mentalitet vi kaller «det dyriske» i mennesket. Vi har et godt eksempel på denne idealiseringen av det drepende prinsippet i vår nordiske gudelære, der det høyeste idealet var å drepe og selv bli drept. I motsatt fall kom man ikke til «Valhall», «paradiset» i denne gudelæren. Menneskene levde i krig, røveri, plyndring, drap og undertrykkelse av hverandre. Og jo bedre begavelse man hadde i den retningen, desto større yndest fikk man hos gudene. Selvfølgelig måtte denne drapstilværelsen medføre en mangfoldighet i lidelse. Siden lidelser skaper den humane evnen i menneskene, det vil si evnen til å føle sympati eller kjærlighet, kom alle disse drapene eller den morderiske væremåten i strid med denne nye følelsestilstanden i menneskene. Og menneskene begynte å forestille seg idealer som passet bedre inn i deres begynnende sympati- eller nestekjærlighetsevne. Og disse forestillingene ble utformet i nye lover for væremåter forkynt av verdensgjenløsere, og de såkalte verdensreligionene oppsto.
Her i vesten ble det den kristne verdensreligionen som ble den herskende. I denne verdensreligionen er kjærlighetsidealet ikke mindre enn det at man skal elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Videre heter det at man skal tilgi sin neste ikke bare sju ganger daglig, men inntil sytti ganger sju ganger daglig. Det man vil at andre skal gjøre mot seg, det må man først selv gjøre mot dem. Stikk sverdet ditt i sliren, for den som dreper med sverd skal selv dø av sverd.
Men blir disse idealene strengt overholdt av vestens folk? Absolutt ikke. Siden overholdelsen av disse idealene er den absolutte betingelsen for å skape en virkelig og absolutt fred på jorden, hvor all krig, myrderi, røveri, plyndring og undertrykkelse, henrettelse, hat og hevn er umulig, er det ikke så rart at menneskene selv om de kaller seg «kristne» lever i krig, ragnarok og lidelser.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
