All forfølgelse med vold og makt tilhører dyreriket. Hvert menneske som bruker forfølgelse i sin væremåte, avslører og kompromitterer dermed seg selv som et menneske med dyrementalitet. Det er et slikt vesen de store vise i en lengst forsvunnen tid har symbolisert med den eldgamle sfinksen: dyrekroppen med menneskehode. Denne nærmest uforgjengelige steinkolossen i ørkenen på Egypts breddegrader har gjennom årtusener på årtusener skullet minne menneskene på at de fremdeles ikke var ferdige mennesker. Menneskehodet på sfinksen uttrykker at det jordiske mennesket har nådd frem til enkelte mentale evner som ikke tilhører det alminnelige dyriske tilværelsesplanet. Siden disse evnene hører hjemme på et tilværelsesplan som ligger over dyreriket, slik dyreriket ligger over planteriket, hever de mennesket opp i det planet som fremtrer over dyreriket i samme grad som det gradvis utvikler disse høyere evnene i sin mentalitet eller psyke.
Fordi disse høyere evnene er «menneskelige» evner, blir «dyret» til «menneske» i samme grad som det har utviklet seg fram til å ha disse evnene. Men siden tilegnelsen av disse evnene kun kan skje gjennom en lang utviklingsepoke, vil denne epoken nødvendigvis utgjøre et livsområde eller tilværelsesplan for vesener der de menneskelige evnene befinner seg i mer eller mindre avansert utvikling. Og disse vesenene blir derfor menneskelig preget i sitt vesen i samme grad som disse evnene er utviklet i dem. I kraft av den menneskelige pregningen skiller altså disse vesenene seg fra det alminnelige dyreriket og fremtrer som «mennesker». Det vanlige jordiske mennesket hører til disse vesenene. Men et slikt vesen er altså ikke et «menneske» i renkultur. Det er kun menneske i samme grad eller omfang som det gjennom sine menneskelige evner og anlegg er utviklet til å kunne handle menneskelig. – Men i manifestasjonsområder hvor det ikke er utviklet til å kunne handle menneskelig, kan det kun handle «dyrisk».
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
