Pilatus var klar over deres holdning. Han gjorde derfor alt han kunne for å få presteskapet til å se annerledes på saken. Han ropte til folkemassen: «Jeg finner ingen skyld hos dette mennesket». Men da ble folket, med prestene i spissen, truende og ropte tilbake: «Sett Barabbas fri». Pilatus forsøkte da å vekke folkets medlidenhet med Jesus. Han lot ham piske eller lemleste og førte så denne blodige og nesten halvt ihjelslåtte unge mannen frem for folket og sa: «Se, dette mennesket».
Men det var ingen medlidenhet i denne folkemengden som var forblindet og villedet av prestene. De skrek bare heftigere enn før at de ville ha Barabbas satt fri og Jesus henrettet. Og prestene så seg nødt til å true Pilatus og ropte: «Hvis du ikke setter Barabbas fri og henretter denne opprøreren som kaller seg jødenes konge, er du ikke venn av keiseren. Vi har bare én konge, og det er keiseren av Roma. Da blir vi nødt til å klage på deg til høyeste hold». Da ble Pilatus redd. Han hadde tidligere blitt klaget inn for keiseren. Nå så han seg selv og sin posisjon truet. Og så løslot han Barabbas og dømte Jesus til henrettelse kun for å redde sitt eget skinn. Og mange, mange mennesker føler seg den dag i dag forarget på Pilatus. Men i virkeligheten er han ikke verre eller bedre enn alle andre uferdige kulturmennesker. Handlemåten hans viser oss den helt vanlige mentaliteten til kulturmennesket – ikke bare i Palestina for ca. 1900 år siden – men også den vanlige måten å handle på for kulturmennesket i dag, midt i det tjuende århundrets moderne vitenskapelige verden.
Dagens moderne uferdige kulturmenneske vakler like mye når de skal dømme mellom barabbasmentaliteten og kristusmentaliteten i sitt sinn. Og denne vaklende Pilatus-mentaliteten vil fortsette å eksistere så lenge det fortsatt er et menneske på jorden som ikke har utviklet seg fullt ut eller blitt «mennesket i Guds bilde».
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
