Verdensreligion og verdenspolitikk

Pilatus, Kristus og Barabbas

3. Kapittel

Pilatusmentaliteten som det herskende sinnelaget

Slik Pilatus eller den romerske stattholderen i Palestina ble stilt overfor kristusmentaliteten og barrabasmentaliteten i form av de to personene Kristus og Barabbas, som han måtte dømme mellom, blir kulturmennesket mange ganger om dagen konfrontert med de to mentalitetene i sin egen psyke og må dømme mellom dem. Pilatus-mentaliteten er standardmentaliteten, det er den herskende sinnstilstanden. Det er denne tenkemåten som gjør det til dommer over sitt eget vesen. Med denne mentaliteten skal det dømme Barabbas eller Kristus i sitt eget vesen til døden. Gjennom Pilatus-mentaliteten har det nok en følelse av at det er Barabbas og ikke Kristus i sitt eget vesen som må henrettes. Men i likhet med Pilatus, den romerske stattholderen i Palestina, er det redd for folkets mening. Og i mange tilfeller tør det ikke løslate Kristus i sitt eget vesen. Det løslater Barabbas.

Spørsmålet: «Hva er sannhet?» - eller «Hva er den riktige løsningen på livet: kristusmentaliteten eller barrabasmentaliteten?» er fortsatt noe vaklende i kulturmenneskets Pilatus-sinnelag, akkurat slik det var i den romerske landshøvdingens psyke. Han visste at romerne hadde sine bestemte oppfatninger av sannheten. Han så at det jødiske presteskapet og de skriftlærde hadde en annen oppfatning. Og nå sto han overfor Kristus som også hevdet å være ett med selve sannheten. Derfor var det berømte spørsmålet til Jesus: «Hva er sannhet?» ikke er reelt spørsmål fra landshøvdingens side, men snarere et uttrykk for ironi. basert på tvilen han nødvendigvis måtte ha til alle disse svært ulike oppfatningene av den samme sannheten han ble presentert for.

Men han forsto at de jødiske skriftkloke og prestenes forfølgelse av Jesus ble diktert mer av intoleranse enn av virkelig kjærlighet til sannheten, og at det derfor slett ikke var sannheten det egentlig handlet om. Det handlet derimot om å bli kvitt denne konkurrenten til folkets gunst. Hvis han fikk lov til å leve ville hans åndelige lys snart overstråle prestenes og de gamle tradisjonenes åndelige lys. De skjulte ufullkommenhetene og manglene i dette lyset ville bli altfor åpenbare. Folket ville raskt følge Jesus og akseptere det nye lyset. Prestene ville miste sin autoritet og makt, og dermed sitt gode levebrød. Derfor oppildnet de folkemengden med løgn og usannheter til å kreve Barabbas fri i stedet for Kristus, mens de fortsatt hadde makt og posisjon over folket. Denne løslatelsen av røveren ville jo aldri være en fare for prestenes posisjon og levebrød. Og siden det er så åpenbart synlig at det var nettopp dette det gjaldt å bevare, helt uavhengig av hva som var sant og rett, forstår man hvorfor prestene og de skriftlærde kjempet så ivrig og med usle og urene midler for å få røveren løslatt og den uskyldige mannen henrettet.