Hvordan forvandler da skaperen av verdensplanen egoisten til et uselvisk eller nestekjærlig vesen? Det må nødvendigvis finnes en annen erfaringsform enn den fysiske som er beskrevet ovenfor, der vesenet umiddelbart og direkte observerer reaksjonene i sitt forhold til omgivelsene eller materiene. Det må finnes en skjult horisont hvor andre realiteter enn de som er synlige på den ytre fysiske overflaten, utløses. Her på denne overflaten ser vesenet lett alt som er umiddelbart og direkte behagelig for sansene og dermed for dets nåværende eksistens. Men det ser ikke om denne behageligheten for dets nåværende eksistens kan ha en etterfølgende virkning som kan være alt annet enn behagelig for en senere eksistens. Det kan ikke følge reaksjonene utover det fysiske plan, og ser derfor ikke i det hele tatt hva disse reaksjonene forårsaker på det åndelige plan. Hvis berserkeren drepte et menneske, var han en helt, æret som en aspirant til gudenes hjem, Valhall, med sine materialistiske herligheter. Hans morderiske manifestasjon ga ham dermed umiddelbar og direkte begeistring og den resulterende følelsen av behag. Når en nåværende forretningsmann gjør en «god handel», det vil si selger noe til en pris som er svimlende høyere enn dets reelle verdi, og dermed skaffer seg verdier eller rikdom som han egentlig ikke har gjort noe for, opplever han det som en strålende, umiddelbar følelse av velbehag. Ingen av disse to personene, berserkeren og forretningsmannen, morderen og svindleren, ser noe annet enn den følelsen av velbehag som angår dem selv. De ser eller føler heller ikke ubehaget som ofrene for deres handlinger opplever. Og de kan umulig oppleve en slik handling på noen annen måte enn som storartet eller strålende, siden den ga dem en følelse av velbehag og dermed en viss form for livsglede.
Hvis handlingene til disse vesenene ikke hadde noen som helst virkning, ville de aldri oppleve noe annet enn den nytelsen de så energisk hadde skaffet seg på bekostning av sin neste. Hvordan kunne slike vesener få oppleve noe som ligner anger for slike handlinger? Hvordan kunne de bli vesener som ikke lenger kunne få seg til å begå drap, svindel eller lignende handlinger mot sin neste? De levende vesener måtte forbli «dyr». Er det ikke nettopp denne manglende evnen til å føle andres ubehag som skiller dyret fra det absolutt fullkomne mennesket eller en Kristus? Har tigeren noen forutsetning for å kunne ha medfølelse med det levende vesenet som er blitt dens offer eller bytte? – Har haier eller krokodiller noen skrupler overfor menneskene hvis kjøtt de kan sette sine skarpe, dødelige tenner i? – Er det ikke med strålende velbehag og grådighet at de biter til?
Martinus senter Oslo
