Jordmennesker befinner seg i et stadium mellom det angripende og morderiske rovdyret og det fullstendig nestekjærlige Kristusvesenet.

Men er det jordiske mennesket, som angriper og fører krig, like mye i kontakt med den guddommelige viljen? Kan dette vesenet angripe og føre krig på samme måte uten å «synde»? Kan det drepe og ta livet av andre levende vesener og fortsatt være like mye i kontakt med den nevnte høyeste viljen? Nei, det kan det ikke. Det representerer et stadium eller en mental tilstand der det i større eller mindre grad opplever samvittighetskvaler over sine handlinger, møter kriser der det angrer eller beklager sine handlinger, slik det sammen med andre individer i gruppen eller samfunnet det tilhører er underlagt presset fra moralske lover og regler fra vesener som for lengst har sluttet å drepe eller forfølge andre levende vesener, fordi de elsker sin neste som seg selv. Vi har for eksempel et slikt vesen i verdensforløseren Kristus. Det jordiske mennesket befinner seg dermed på et stadium mellom det angripende og morderiske rovdyret og det fullstendig nestekjærlige kristusvesenet. Det har dermed rikelig anledning til å gjøre seg kjent med sin egen mentale utvikling eller å se eller observere sin egen atferd i forhold til disse to ytterpunktene i mentaliteten. Og denne oppfatningen eller observasjonen viser at det har en evne til å elske andre vesener (vesener utenfor forplantningssfæren) som rovdyret ikke har. Men den samme observasjonen viser også at denne evnen kanskje ikke er så total eller omfattende som verdensforløseren la for dagen som sin egen vesen. I henhold til dette faktum ser det ut til at dyret er et vesen som har mindre medfølelse for sin neste enn for seg selv. Derfor må det anse dyrets stadium for å være et lavere stadium, mentalt sett. Siden verdensforløseren er rikere på evner i retning av medfølelse for sin neste enn jordmennesket, vil det uunngåelig komme til å betrakte sitt mentale stadium som et høyere stadium. Denne betraktningen eller vurderingen er urokkelig på grunn av forskjellen i evner mellom seg selv og dyret og Kristus eller verdensforløseren. Det jordiske mennesket står dermed mellom to mentale ytterpunkter. Det ene ytterpunktet representerer minimumet og det andre maksimumet av hva det er i stand til å oppfatte når det gjelder kjærlighet til sin neste. Det er derfor naturlig at verdensforløserens væremåte og bud har blitt det livgivende moralske idealet for det jordiske mennesket. Siden evnen til nestekjærlighet bare er et latent fenomen hos dyret, men er mer utviklet hos det vanlige jordiske mennesket og enda mer utviklet hos verdensforløseren, blir det et faktum at den er under utvikling hos det jordiske mennesket. Men når det er under utvikling, er det denne utviklingen som uttrykker den guddommelige vilje med hensyn til det jordiske mennesket. Å motsette seg nestekjærlighet er dermed det samme som å motsette seg Guds vilje på det jordiske menneskelige plan, akkurat som å være i kontakt med nestekjærlighet er å være i kontakt med den guddommelige vilje på samme plan. Å være imot Guds vilje blir av menneskeheten selv sett på som umoralsk, akkurat som det å være i samsvar med denne viljen blir sett på som moralsk.