Den fysiske verden er i høy grad uttrykk for liv. Men dette livet er konsentrert i tomrommet som omgir de lysende stjernesystemene som vi ser på den klare nattehimmelen. Alle disse lysende stjernene eller stjernesystemene har vokst frem fra tomrommets mørke. De ser ut til å være et produkt av dette tomrommet, akkurat slik vi ser dem forsvinne inn i mørket og bli usynlige. og bare etterlater seg et tomt rom.
Vi har altså foran oss et gigantisk tomt rom hvor verdener kommer til syne og forsvinner igjen. Siden noe ikke kan komme fra ingenting, og noe heller ikke kan bli til ingenting, opplever vi her en fiksjon. Vi ser lysende tåker som liksom oppstår av ingenting. Disse tåkene fortettes igjen til soler og melkeveier, kulminerer i lys- og varmetilstander, for deretter gjennom umålelige tidsrom igjen å møte sin tilintetgjørelse, oppløses i mørket, bli til ingenting i verdensrommet.
Siden noe som nevnt ikke kan oppstå fra intet, kan himmellegemenes fremkomst i verdensrommet umulig utgjøre stoffenes eller materiens første begynnelse. De må ha vært til stede i samme omfang allerede før de ble til de gasståkene, sol- og klodedannelsene som vi kan se ute i verdensrommet.
Siden noe ikke kan bli til ingenting, kan oppløsningen og forsvinningen av himmellegemene i verdensrommet heller ikke være den tilintetgjørelsen av stoffene eller det totale opphøret av materien, som vi også ser med våre fysiske øyne. Dette gjør det til en kjensgjerning at materiene kan opptre i en tilstand der den ikke er tilgjengelig for våre fysiske sanser. Og der materien eller stoffene ikke er tilgjengelige for våre fysiske sanser, der sanser vi naturligvis ingenting. Men der hvor vi ikke kan sanse noe som helst og derfor ikke kan oppleve noen som helst detaljer, kan vi bare oppleve tilværelsen som tomrom.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
