Hva vet vi om den umålbare stjernehimmelen som vi ser hvelve seg over hodene våre i skyfrie netter? Den materialistiske vitenskapen har nådd så langt at den kan vise oss at denne himmelen overgår alt som kan beregnes i størrelse, avstand, tid og rom. Vitenskapen kan ikke bruke vanlige hverdagsuttrykk når det snakkes om avstandsforhold i himmelrommet. De er så gigantiske at man har måttet skape en ny måleenhet for å kunne tenke i disse perspektivene, en enhet som man har gitt navnet ”lysår”.
Man er dermed i stand til å måle avstanden til fjerne sol- og melkeveisystemer, som kan observeres i kikkerter og teleskoper. De ligger hundretusenvis av ganger lenger unna jorden enn det rommet som lyset med en fart på 300.000 km i sekundet går gjennom på et år. Men dette vil i virkeligheten si at jo lenger ut i universet vi forsøker å se, desto mer ser vi inn i fortiden. Når vi med hjelp av optiske apparater ser stjernebilder eller melkeveier flere hundretusenvis av lysår ute i verdensrommet, ser vi dem ikke slik de er i dag, men slik de var for flere hundre tusen år siden. At disse stjernebildene og melkeveisystemene er voldsomme ildoseaner og glødende soler med varierende varmegrader vil ikke gi det alminnelige mennesket noen egentlig løsning på gåten eller mysteriet som disse er innhyllet i.
Den fysiske vitenskapen gjør et stort og uvurderlig arbeid med å veie og måle og bedømme hastigheter, men verdensaltets gåte kan ikke løses utelukkende gjennom disse metodene. De gir perspektiver som tanken kan arbeide i, men innenfor dette forskningsområdet, som overalt i livet, må tanken finne frem til livsytringsfasiter og ikke kun finne fremt til mål- og vektfasiter.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
