Det humant utviklete mennesket begynner å forstå at årsaken til de levende vesenenes lidelser, så vel som muligheten for å overvinne dem, er noe som finnes i vesenenes egen psyke. De kan en tid mene at hvis det fantes en gud så måtte han være alt annet enn en god og kjærlig gud. Den humane innstillingen de har kan rett og slett gjøre dem til ateister for en stund, inntil de blir i stand til å tenke enda dypere og de tenker over alt det som også finnes i religionene om Guddommens kjærlighet.
Og det gode som er i mennesket selv, hvor har det kommet fra? Hjelpsomheten, gavmildheten, medfølelsen og så videre? Det er vokst frem gjennom erfaringer. De menneskene som forstår mest og er mest hjelpsomme, er alltid mennesker som selv har vært gjennom vanskeligheter og lidelser. De har et erfaringsmateriale som gjør at de kan sette seg i den lidendes sted, og de vet best hva som kan hjelpe. Og så har deres tidligere lidelser jo ikke vært forgjeves. De har vokst som mennesker; den mørke skjebnen har altså hatt et resultat.
Det kan tyde på at lidelsene og vanskelighetene har et formål, nemlig det å gjøre mennesker mer humane og gi dem mer forståelse for andres lidelser og et behov for å hjelpe. I så fall er lidelsene jo ingen straff, men enn undervisning. En faktor som bærer en utvikling mot en mer kjærlig innstilling til livet. Det finnes ingen straffende gud. Langt mindre en guddom som er lunefull og skal mildnes med bestemte ofringer av uskyldige vesener.
Tro om ikke alle mennesker i ulykkens verste stunder roper mot det ukjente om hjelp og befrielse, også de såkalt ugudelige? Selv dyrene skriker når de er i fare. Instinktivt sender de ut en uformulert bønn om hjelp. Men de tror jo ikke på en forsoningslære som de ikke kjenner, og blir derfor ikke «frelst».
Og hva med alle de menneskene som gjennom tidene ikke har kjent til kristendommen, er de dømt til evig fortapelse? Selvfølgelig ikke. Har man forresten sett at noen har blitt fri for sine fysiske lidelser og vanskeligheter i kraft av sin bønn om syndsforlatelse? Han man sett at mennesker som blindt tror på forsoningslæren og mener at de er «hellige» eller «frelste» eller favoritter hos Guddommen går fri for lidelser og vanskeligheter gjennom sin tro? Nei, de ser ut til å bli like godt hjemsøkt av «det onde» som de menneskene de kaller ugudelige og hedninger.
Ingen vesener, verken «troende» eller «hedninger», blir mirakuløst befridd fra lidelser fordi et annet vesen skulle ha lidt for dem. Og hvilket tenkende vesen ville vel være lykkelig med å få et så lettkjøpt «himmelrike»? Ville det ikke nettopp være de menneskene som fremdeles har ganske lite nestekjærlighet i seg selv å gi til andre som ble «frelst», mens de kjærlige og hjelpsomme som kanskje ikke var «troende» skulle gå fortapt? Hvis det var slik kunne man jo vente å finne større nestekjærlighet i «helvete» enn i «himmelriket». Men slik er det ikke. «Himmelriket er inne i dere», sa Kristus. Han visste at menneskets gode og kjærlige tanker og følelser som gir seg utslag i lignende handlinger, er den tilstanden som kan kalles «himmelriket». Ingen vesener «frelses» ved å tilegne seg livets goder og eventuelt nyte dem på andres bekostning slik at andre får vanskeligheter i livet, enten det er en Kristus eller det er andre mennesker. Det er nettopp dette «prinsippet om stedfortreder» som for en stor del er verdens ulykke i dag.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
