Det er altså kun en helt primitiv og uintellektuell bevissthet eller mentalitet bak dyrets selvoppholdelsesdrift. Dyret kan bare opprettholde livet gjennom fysiske evner og krefter. Og siden opprettholdelsen av livet i stor grad er betinget av animalsk føde, må de fysiske evnene og kreftene i tilsvarende grad utvikles til å bli overlegne de dyrene som det skal jage og drepe for å kunne benytte deres organismer som føde. Det er dermed en livsbetingelse at det må drepe for å leve. Og dermed blir opprettholdelsen av livet et spørsmål om makt. Her er det ikke snakk om noen form for rettferdighet eller et femte bud: «Du skal ikke drepe». Her heter det tvert imot «du må drepe for å leve».
Siden mennesket er et vesen som er i utvikling fra dette dyriske området, vil det så langt det har kommet i utviklingen representere et tilsvarende høyere utviklingstrinn. Det er ikke lenger et dyr i renkultur. Det nye utviklingsstadiet har gitt det nye evner og egenskaper som mer eller mindre løfter det over det dyriske stadiet og medfører at det i virkeligheten ikke lengre er en livsbetingelse å drepe animalsk liv for å leve. Her heter det derimot at «du skal ikke drepe». Ja, er ikke hele livsbetingelsen her sammenfattet i det ene store budet som er oppfyllelsen av alle lovene: «Du skal elske Gud over alle ting og din neste som deg selv»? Å oppfylle denne væremåten er altså toppunktet i det nye utviklingsområdets livsbetingelse.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
